Ambassadesaken
Myndighetens trusselvurdering og
håndtering av informasjon om trusselbildet
Av Kommandør Oddvar Solnørdal
Innledning
Våren 2004 skrev Forsvarsdepartementet ved Skifte Eiendom en avtale med USAs ambassade om salg av 40 mål friområde på Makrellbekken. Begrunnelsen var å gi den amerikanske ny og større tomt for å gi ambassade og befolkningen bedre beskyttelse mot terrorangrep.
Den sikkerhetsmessige trussel er hovedbegrunnelsen for flytting av ambassaden.
Konsekvensene av flyttingen var ikke utredet før salget. Det ble hevdet at amerikanerne i løpet av noen år hadde undersøkt 42 lokaliteter i Oslo og omegn, og at bare denne tomten var egnet. Påstanden er foreløpig ikke dokumentert. Amerikanerne fortok undersøkelser på egen hånd og vurderte truslene mot ambassadens eget personell. Det foreligger ingen vurdering av trusler mot sivilbefolkningen fra tiden før salgsavtalen ble inngått. Etter salget var derfor omregulering til byggeområde avhengig av en positiv vurdering av sivilbefolkningens trygghet.
Oppdraget ble gitt til Veritas som satte to personer på jobben. Deres analyse, kalt Veritasrapporten, har spilt en sentral rolle i ambassadesaken og rapportens konklusjon om at dette var trygt for sivilbefolkningen var en forutsetning for bystyrets knappe flertall om flytting. Rapporten er i ettertid blitt kritisert og Veritas redegjorde i Oslo Tingrett for at de ikke hadde kompetanse på samfunnssikkerhet knyttet til terror.
Jeg gir nedenfor en kort vurdering av rapporten.
Veritasrapporten.
Veritasrapporten vurderer flere scenarier. Av disse er et scenario som beskriver angrep med bilbomber av interesse, fordi slike bomber kan forårsake enorme skader, og har derfor særlig betydning ved vurdering av en ambassades plassering. Husebyområdet er særdeles sårbart for bilbomber fordi mange veier og stor trafikk gjør det umulig å etablere en kontinuerlig og effektiv kontroll av trafikken.
Scenariet har som utgangspunkt at Makrellbekken kan bli angrepet med splintbomber på 1 tonn TNT med ca. 10 års mellomrom, eller sjeldnere. Det er kjent at bomber av denne størrelse kan inngå i terroristenes våpenarsenal. Sprengkraften til en slik bombe ligger nær opptil de største flybomber som amerikanerne benyttet under siste verdenskrig. Disse kunne legge hele kvartaler i grus.
Etter min vurdering vil detoneringen av en slik bombe på Makrellbekken være en katastrofe for befolkningen i dette tettbygde og trafikkerte området. Jeg mener det er realistisk å regne med mange hundre døde og sårede – og mer i rushtiden og under spesielle arrangementer. Dette syn ble støttet av Oslo Tingrett.
Veritasrapportens bilbombescenario beskriver effekten av en 1-tonns splintbombe. Dataene er tvilsomme og til dels selvmotsigende. Her sies bl.a. at sannsynligheten for at splinter fra en slik bombe treffer en person og medfører død, er svært lav. Dette er en svært grov undervurdering av bombens farlighet. En 1-tonns splintbombe, som detonerer blant befolkningen, kan kreve hundrevis av menneskeliv. Beskrivelsen som Veritas gir av bombens effekt passer bedre på en brevbombe. Jeg har vanskelig for å forstå at Veritas sine konsulenter kan ha vært i god tro når de har basert seg på så grove feildata. Beskrivelsen som Veritas presenterer bidrar til å gi et inntrykk av at dette ikke er farlig. Et slikt inntrykk forsterkes i neste omgang. Der beskrives konsekvensen av en 1-tonns splintbombe som ”en eller flere døde eller livstruende skade på en eller flere personer”. Også dette er en grov feilvurdering av konsekvensene av en bombe som altså vil legge kvartaler i grus. Beskrivelsen passer imidlertid på en liten håndgranat på ca. 50gram. Bombens sprengkraft er således underkommunisert 20.000 ganger.
Ufarliggjøringen fortsetter i neste trinn av rapportens analyse. Nå blir bombens reduserte virkning ført inn i en såkalt risikomatrise. Matrisen er innrettet slik at man aldri vil få noe høyere resultat for risikonivået enn ”moderat”, uansett bombens størrelse. (Begrepet ”moderat” er ikke definert.)
Siste fase av prosessen vanner ut risikoen enda mer. Veritas presenterer da en felles konklusjon av alle rapportens konsekvenser. Den lyder slik:
”En lokalisering av den amerikanske ambassade på Huseby vil medføre moderat til
liten reduksjon i livskvalitet og personsikkerhet.”
Denne felles konklusjon gjelder for alle de scenarier som Veritas beskriver som mulige ved en lokalisering av ambassaden til Huseby. Dette innbærer bl.a. at et angrep med en gigantisk bilbombe gis samme lave farlighetsgrad som for eksempel en liten fredelig demonstrasjon. Jeg skal ikke si om dette er et resultat av bevisst svindel eller av utilgivelig inkompetanse. Rapporten er ubrukelig med en avgjørende unntagelse: Den er som skreddersydd for å unngå sikkerhetsmessige motforestillinger mot ambassadens flytting.
Veritas rapporten sin konklusjonen har blitt brukt som det avgjørende bevis for at Huseby er et sikkerhetsmessig trygt objekt for sivilbefolkningen.
Prosessen i ambassadesaken har passert mange ledd og offentlige instanser for kvalitetssikring og klagebehandling. Jeg spør meg, hvorfor har ikke disse instansene reagert og arrestert de grove feil som står i rapporten? Jeg vil beskrive hvordan rapporten er blitt benyttet av de ulike offentlige institusjoner.
Veritas.
I et forsøk på å skaffe meg innsyn i Veritas-rapporten, fant jeg det naturlig å snakke med forfatterne av denne. Jeg fikk beskjed om at de hadde fått forbud mot å uttale seg.
Aksjon Vern Husebyskogen henvendte seg skriftlig til det Norske Vertias og spurte om selskapet virkelig kunne gå god for denne rapporten. De fikk til svar at det kunne Veritas. Veritas var ikke villige til å diskutere aktuelle deler av rapporten, eller å trekke rapporten tilbake.
Oslos daværende ordfører.
Oslos daværende ordfører var en aktiv pådriver for ambassadens flytting til Huseby. I en artikkel i Aftenposten 20/10- 2005 anmoder han bystyret om å votere for flyttingen, og han referer Vertiasrapporten:
”Konsekvensen for livskvalitet vurderes som lav.”
Ambassadenaboenes bekymring for sikkerheten kommenter han slik:
”En sterkt overdrevet skremselspropaganda fra et privilegert nærmiljø.”
Misbruk av
offentlighetsloven.
Flere måneder etter at Veritas-rapporten var distribuert, ble visse avsnitt erklært ”unntatt offentlighet” på ambassadens bestilling. Hemmeligstemplingen omfattet de avsnitt som gjaldt bilbombescenariet. De ble altså ikke trukket tilbake, men hemmeligstemplet etter offentliggjøring. Noe som vel er i strid med offentlighetsloven.
Kommunen,
byrådet og bystyret.
Byrådet har ansvaret for å forberede og anbefale saker som blir behandlet i bystyret.
Byrådet har fra første øyeblikk kommunisert støtte til for ambassadens flytting til Huseby. Før bystyrets avstemming anbefalte byrådet flytting til Huseby, basert på Veritasrapportens manipulerte konklusjon. Rapporten ble presentert som en grundig analyse ”som konkluderer med at en lokalisering av ambassaden til Huseby samlet sett vil medføre en moderat til liten reduksjon i personsikkerhet og livskvalitet for naboskapet”. Byrådet støttet seg ensidig til konklusjonen og refererte ikke noe annet av innholdet som kunne skape tvil om konklusjonen eller avsløre at rapporten ikke var faglig holdbar.
Jeg har tidligere vist hvordan konklusjonen i rapporten gir et misvisende bilde av den faktiske trussel for nabolaget. Jeg spør meg om hvorfor byrådet valgte å lukke øyene for den kritikken som ble fremsatt mot rapporten da den ble utgitt.
Ingen etterprøving
av rapporten.
Det er et elementært krav at analyser, utredninger og lignende som har samfunnsmessig betydning, skal kunne etterprøves. En etterprøving av Veritasrapporten ville ha avdekket alvorlige feil. I sin presentasjon av saken for bystyret, før avstemning, ga byrådet uttrykk for at Fylkesmannen hadde etterprøvet rapporten. Men denne opplysningen var ikke riktig. Fylkesmannen hadde ikke etterprøvd rapporten før bystyrets behandling. På den måten ble feilene i rapporten presentert for bystyret uten noe korrektiv.
Konsekvensutredning.
Alle parter i
saken er enige om at loven krever en konsekvensutredning ved salg av
ambassadetomten. En formell konsekvensutredning er ikke gjennomført.
Behovet for konsekvensutredning har flere aspekter, men det kan ikke være tvil om at feilinformasjon, ved vurdering av trusselen mot sivilbefolkningen, ville blitt oppdaget ved en formell konsekvensutredning. Det er sannsynlig at en faglig konsekvensutredning om terror og sikkerhet ville stoppet hele saken.
Fylkesmannen.
Fylkesmannen har en nøkkelrolle i denne saken. Han er ankeinstans. Dessuten har han ansvaret for beredskapen mot terrorister innen sitt område, og har et eget kontor for dette formål. Trusselen som er rettet mot landets viktigste symbolmål for terrorister, nemlig den amerikanske ambassade, måtte da også være av spesiell interesse for ham.
Etter nederlaget i bystyret ble naboenes anke behandlet av Fylkesmannen. Med anken fulgte en sikkerhetsfaglig kritikk av Veritasrapporten.
Fylkesmannen behandlet beredvillig alle juridiske problemer i anken, men når det kom til sikkerhetsproblemet, trakk han seg. Kritikken mot Veritasrapporten kommenterte han slik:
”Hvorvidt Det
Norsk Veritas mangler faglig kompetanse til å vurdere terrorfaren har ikke
Fylkesmannen forutsetning til å men noe om. Det avgjørende i forhold til om det
er begått en saksbehandlingsfeil er hvorvidt saken var tilstrekkelig belyst da
reguleringsvedtaket ble truffet, eller om bystyrets vedtak er basert på feil
faktum. Selv om det er delte meninger om de analyser av personsikkerheten og
trusselbildet som er foretatt, kan det ikke uten videre legges til grunn at
vedtaket er basert på feil faktum. Det blir i så fall et spørsmål om hvilken
vurdering som sikkerhetsfaglig er mest ”riktig” eller hvilket fagmiljø som er
mest ”troverdig”, noe Fylkesmannen ikke tar stilling til.
Fylkesmannen unnlater nok en gang å etterprøve rapporten, vil ikke kommentere rapportens alvorlige feil om konsekvensene av et terrorangrep
Regjeringsadvokaten/staten.
Etter Fylkesmannens vurdering ble saken fremmet for Oslo Tingrett.
Kritikken mot Veritasrapporten ble underbygget av uttalelser fra undertegnede, og også fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI). FFI har Norges fremste ekspertise på eksplosiver. FFI påpekte at metoden som ble brukt i rapporten, ville gi samme resultat uansett hvor liten eller stor bombe som ble brukt. Analysen er konstruert slik at den bare gir ett svar.
Regjeringsadvokaten velger også å overse feilene i rapporten. Det ville ikke tatt Regjeringsadvokatet mange minuttene å konstatere at kritikken er riktig. Det går jeg da ut fra at han også har gjort. Han velger i stedet å rette angrepet mot rapportens kritiker. Istedenfor å imøtegå undertegnedes påpekninger går han til angrep på undertegnedes integritet:
”For ordens skyld vil staten påpeke at Solnørdal er bosatt i det aktuelle området... og
de vurderinger av sikkerheten som han har foretatt kan neppe sies å være av slik
objektiv karakter at det skulle gi grunnlag for å innhente ytterligere opplysninger om
sikkerheten.”
FFI’s ekspertuttalelse ble heller ikke kommentert av Regjeringsadvokaten. (Den ansvarlige for FFI’s utredning bor ikke i området.)
Regjeringsadvokatens syn lyder slik:
”Etter statens syn var saken tilstrekkelig opplyst med hensyn til de sikkerhetsmessige
konsekvensene og kommunen hadde et forsvarlig beslutningsgrunnlag.”
Det beslutningsgrunnlag som han refererer til gjelder Veritasrapporten. Feilene i rapportens bilbombescenario er så grove at ethvert voksent menneske kan oppfatte det. Regjeringsadvokaten har i tillegg fått 2 faglige vurderinger som belyser dette. Disse velger han å overse.
Hvorfor velger den norske Stat, ved regjeringsadvokaten å stille seg bak en rapport som gir så misvisende informasjon i en sak som kan komme til å koste mange hundre sivile ofre?
Oslo
Tingrett.
I Oslo Tingrett tapte saksøkerne saken mot Oslo kommune (saksnr. 06-091494 TVI-OTIR/03).
Under avsnittet Tryggleik er følgende anført i dommen:
”ROS-analysa til Veritas er kritisert for å vera for lite spesifisert. Det er mellom anna peika på at rapporten ikkje skil i konsekvens mellom ein og t.d. hundre døde etter åtak. Grunnen er at Veritas har vald ei matrise der høg konsekvens gjeld frå og med første døde.”
Dette er ikke noen reell beskrivelse av analyseproblemet, men det er forståelig at den som leter etter faglige vurderinger eller logikk i analysen blir villedet. Jeg har tidligere beskrevet Veritasrapporten i denne artikkel, men la meg her for oversiktens skyld bare gi et forkortet billede av analysens progresjon i bilbombescenariet:
1. Det startes med en gigantbombe (1 tonn TNT)
2. Bombens sprengvirkning reduseres 20 000 ganger.
3. Det lille resteksplosivet puttes inn i en matrise.
4. Ut kommer et diffust og ikke definert uttrykk for risikonivå ”moderat”, som kan tolkes som man vil.
5. Analysen avsluttes med en felles og like diffus konklusjon som gir samme risikonivå for alle scenarier uavhengig av i hvilken grad de representerer noen risiko. Dette blir tolket slik at sivilbefolkningen kan leve trygt.
Det er fristende å bruke sterke uttrykk om et slikt arbeide. Men jeg skal la det være.
Av dommen fremgår det at tingretten avviser Veritasrapportens versjon og gir saksøkerne medhold i det som ble betraktet som sakens sentrale problem – nemlig vurderingen av trusselen mot sivilbefolkningen i ambassadens nabolag.
Flyttingen av ambassaden ble i sin tid begrunnet med beskyttelse mot terrorangrep. Vedtaket om flytting ble også gjort under den forutsetning at Huseby var et trygt sted. Saksøkerne hevdet det motsatte.
Saksøkerne fikk i retten fullt medhold i at sikkerhetsvurderingen ikke holdt mål. Retten viser til at det er uråd å vite antallet døde og skadede, men at det er grunn til å tro at tallet på døde i nabolaget kanskje kan overstige 200. (Med ca. 2 til 3 ganger flere sårede kan det samlede tall for døde og sårede overstige 600-800. Undertegnedes kommentar).
Dette står i grell kontrast til den beskrivelse som byrådet presenterte for bystyret før avstemningen
Når dommeren likevel ikke tar
utgangspunkt i dette faktum, antar jeg at det har sammenheng
”Eit slikt åtak på denne tida ville ha kosta mange liv. Men det er og noko som andre
kan tenke seg til. Det gjeld og bystyrerepresentantane som røysta for
reguleringsvedtaket. Det er ingen grunn til å tru at ikkje slike moglege konsekvensar
var en del av deira vurderingsgrunnlag, jfr. og votumet til representanten Pahle på side
27 og 28 i dommen”.
Her mener jeg at dommeren tar feil når han går ut fra at bystyrerepresentantene på egen hånd kunne tenke seg til de store tap av menneskeliv på Huseby. Representantene ble nemlig ensidig informert av byrådet om tryggheten på Huseby, basert på Veritasrapporten. På det tidspunktet fantes det heller ikke noen analyse eller tilgjengelig vurdering som dokumenterte faktafeil i Veritasrapporten, eller ga en adekvat, realistisk fremstilling av risikoen på Huseby.
Referatet fra drøftingene før vedtaket i bystyret viser da også at ingen av representantene på det tidspunkt var oppmerksom på den store trusselen mot sivilbefolkningen på Huseby, slik som tingretten vurderer den. Feilene i Veritasrapporten var heller ikke noe tema i bystyresalen.
Jeg kan derfor ikke finne at dommeren har noe grunnlag for sin antagelse om at de store tap av menneskeliv på Huseby, var en del av representantenes vurderingsgrunnlag ved avstemningen.
Som vist ovenfor refererer
dommeren til bystyrerepresentant
Her må dommeren igjen ha tatt feil. Pahles skriftlige redegjørelse, som er referert i dommen, viser tvert i mot at hun ikke har relevant informasjon om trusselen mot sivilbefolkningen på Huseby.
Hun går inn for flytting av sikkerhetsmessige grunner og forestiller seg med redsel og gru hva som vil skje ved et angrep på ambassaden der den befinner seg nå. Men ikke med et ord nevner hun noe om den store trusselen mot befolkningen på Huseby, og det måtte hun ha gjort, hvis hun var informert om den.
Basert på hennes egen forklaring må en derfor gå ut fra at hun ikke har fått relevant informasjon.
Når det gjelder fylkesmannens sikkerhetsvurdering, uttaler tingretten følgende i dommen:
”Spørsmåla rundt tryggleik og kritikken mot ROS-analysa (dvs. Veritasrapporten) vart
også drøfta i vedtaket frå fylkesmannen. Retten kan heller ikkje sjå at det er feil ved
denne vurderinga.”
Dette stemmer ikke. Fylkesmannen var ikke villig til å ta standpunkt til kritikken i det hele tatt og aksepterte i virkeligheten Veritasrapporten. Tingretten inntok i dommen det motsatte standpunkt av både Veritasrapportens og fylkesmannens ved vurderingen av befolkningens sikkerhet.
I tingrettens dom (s.36) er anført:
”Ein siste lakmustest kan vera at ingen av dei som røysta for reguleringa i ettertid har
stått fram og sagt at dei gjorde dette på grunn av urette/mangelfulle opplysningar,
heller ikkje nokon av dei tre som tok den tunge avgjerda om å røyste mot sine
partigrupper.”
I denne saken er det springende punkt hvorvidt representantene hadde fått urette/mangelfulle opplysninger på det tidspunkt da avgjørelsen om flytting ble fattet. Det er dokumentert at representantene ble utsatt for ensidig feilinformasjon før avstemningen. Hva de enkelte i ettertid har sagt – etter at skaden har skjedd, er en annen sak. Hvis man kunne finne de enkeltes motiver for ikke å stå frem i ettertid, tror jeg man kunne få forskjellige svar. Man skal huske at feilinformasjonen fortsatte også etter avstemningen og at innsyn, som kunne avslørt feilene, var stoppet. Så sent som under behandlingen i tingretten stilte kommunens og statens advokater seg bak innholdet i Veritasrapporten. Det er grunn til å tro at at flertallet av representantene derfor fremdeles hadde tillit til at byrådets versjon av trusselen, var riktig.
I tingretten opplyste for øvrig forfatterne av Veritasrapporten at de ikke hadde kompetanse og erfaring til å foreta en slik analyse. En av forfatterne opplyste sågar at han hadde advart byrådet mot å basere seg på rapportens resultat. Hans fremste formål med arbeidet var angivelig å ”bevisstgjøre” politikerne om sikkerhetsproblemet.
På direkte spørsmål til den andre forfatteren om hvilket resultat deres metode ville gi ved vurdering av sikkerheten ved ambassadens nåværende plassering, svarte hun at resultatet ville bli det samme som for Huseby.
Det var for så vidt konstatert mange ganger tidligere i denne saken at metoden gir samme resultat, uansett plassering.
Sivilbefolkningens
sikkerhet.
Når ambassadesaken kom så skjevt ut, skyldtes dette at myndighetene gikk ”baklengs” inn i problemene. Saken åpnet som kjent med en salgsavtale av Husebyområdet uten nødvendig sikkerhetsutredning for sivilbefolkningen. Siden ble det et politisk mål å følge opp avtalen. Den store anstøtstenen ble sivilbefolkningens sikkerhet. Jeg har belyst i denne artikkelen hvorfor den reelle trusselen ikke er blitt kjent. Prosessen viser en kjede av faktafeil, unnlatelsessynder, nekting av innsyn og feilinformasjon.
Sivilbefolkningen på Huseby har krav på at de og deres barns sikkerhet blir tatt hensyn til og at det foretas en hederlig og realistisk vurdering av den fare de utsettes for.
Norske myndigheter har et særlig ansvar for den norske befolknings sikkerhet og de kan ikke løpe fra dette, slik som de har gjort i denne saken.
Byrådets
reaksjon etter dommen.
Byrådet har spilt en aktiv rolle for å få flyttet ambassaden til Huseby. Det er særlig feilinformasjon om sivilbefolkningens trygghet, som har hatt stor virkning.
Som opplyst foran, forkastet Tingretten den versjon av tryggheten som byrådet presenterte for bystyret. Tingrettens beskrivelse av trusselen var tvert i mot en skildring av et særdeles blodig angrep mot sivilbefolkningen.
Man skulle nå tro at byrådet tok den nye situasjonen inn over seg, og at de fikk betenkeligheter både når det gjaldt sin tidligere rolle i dette spillet, og ikke minst når det gjaldt ansvaret for befolkningens skjebne.
Det motsatte skjedde. Byrådsleder Lae opplyste i media at dommen var ”krystallklar” og at han mente at amerikanerne nå kunne starte gravingen på tomten umiddelbart. Han nevnte intet om de nye opplysingene når det gjaldt sivilbefolkningens skjebne. Han mente tydeligvis at det store antall ofre var greit.
Ideen om graving ble fulgt opp av byrådet, men ble stoppet i bystyret.
(Byrådsleder Lae var for lengst kjent inhabil i saken, da hans bror var eier av en bygård ved ambassadens nåværende adresse.)
Byrådets holdning overfor hensynet til sivilbefolkningen, lover ikke godt for den fremtidige behandling av ambassadesaken.
Vurdering
av sikkerheten
I tillegg til å støtte seg på Veritasrapporten har byrådet presentert en annen tese når det gjaldt sikkerhet, nemlig at terroristene ikke vil angripe en moderne sikret ambassade. Det er brukt begreper som at ”trusselen blir eliminert”.
Det er klart at ansatte inne i en godt beskyttet ambassade vil få færre tap enn om ambassaden var dårlig beskyttet. Men man kan ikke av den grunn slutte seg til at angrep ikke vil finne sted i det hele tett. Dette er mer naiv ønsketenkning enn realiteter.
All erfaring viser at terroristene ved sine angrep ikke bare er ensidig opptatt av å ramme de ansatte inne i ambassader. Deres mål er å vekke oppmerksomhet og skape frykt. Ved store tapstall får de demonstrert hvilken trussel de representerer. For slike formål spiller det liten rolle om ofrene befinner seg på den ene eller andre siden av et ambassadegjerde. Tapsofre fra vertslandets egen befolkning kan faktisk ha større politisk virkning enn om ofrene bare er amerikanere.
Noen eksempler:
1. Angrepet mot den amerikanske ambassaden i Nairobi kostet 12 amerikanere livet. 201 av de døde var sivile i nabolaget. Av de ca 4000 sårede var det også et overveldende antall sivile. Ambassaden hadde en meget robust konstruksjon og var omgitt av et sikkerhetsgjerde. Terroristene kom ikke innenfor dette. Det er ikke tvil om at terroristene bevisst gikk inn for å få store tap i ambassadens omgivelser. En bygning i nærheten, hvor det arbeidet 400 mennesker, ble lagt helt i grus.
2.
Ved angrepet på den danske ambassaden i Islamabad var
det også sivilbefolkningen i nabolaget som dominerte tapstallene. Bomben antas
å ha innholdt ca.
3. Tapstallene ved den indiske ambassaden i Istanbul, for kort tid siden, var 40 døde og 140 sårede. Igjen var de fleste ofrene sivile. Dette var et typisk eksempel på at terroristene målretter sine angrep mot symbolmål der man også kan skape størst mulig tap, også blant sivile i nabolaget. I følge mediene valgte terroristene et tidspunkt da det sto lange køer av deres egne landsmenn utenfor ambassaden. Derfor de store tapstallene.
4. Så sent som i juni d.å. ble det amerikanske konsulatet i Istanbul angrepet av terrorister. Det interessante var at konsulatet var bygget etter de samme sikkerhetsforskrifter som den planlagte ambassaden på Huseby. Det viser at terrorister ikke avstår fra å angripe symbolmål, selv om disse er godt fortifisert.
At terrorister vil slutte å
angripe fortifikatorisk sterke ambassader fordi tapene blant personalet blir
mindre, har man ingen dekning for å påstå. Den naturlige utvikling vil bli at
terroristene trapper opp sine angrep med sterkere virkemidler. (De har
kapasitet til det. Nairobi-bomben var på 3 tonn TNT.) Den ubeskyttede
befolkning i området omkring ambassaden vil da bli tilsvarende mer utsatt.
Amerikanernes
forhold i ambassadesaken.
Amerikanerne har etter sigende vurdert en rekke tomter. Deres krav til lokalisering er basert på en rekke hensyn som for eksempel sentral plassering, bekvemmeligheter og egen sikkerhet. De har overhodet ikke vurdert sivilbefolkningens sikkerhet i ambassadens omgivelser.
Det er realistisk å regne med at for eksempel et bilbombeangrep mot en godt beskyttet ambassade i et befolket område, vil kreve langt større ofre blant sivile enn blant ambassadens personell. Erfaringene viser at hensynet til sivilbefolkningen må være et integrert og høyt prioritert krav allerede under letingen.
Hvis det i det hele tatt skal tas hensyn til sivilbefolkningens ofre ved valg av tomt, må amerikanerne ha forstått at en slik ”bitvis” form for leting som de har bedrevet, er lite hensiktsmessig. Det virker som amerikanerne hadde fått det inntrykk at trusselen mot sivilbefolkningen ikke ville bli noe problem, hvis de bare fant en tomt som de selv var fornøyd med. Den videre prosess viste da også at nasjonale aktører har vært rede til å lukke øynene for den trusselen sivilbefolkningen kan bli utsatt for.
Amerikanerne har på anmodning levert en vurdering om letingen etter tomter, men dette er et nokså tynt dokument som bare omfatter noen få tomter. Begrunnelsene for at disse ikke er brukbare, er nokså lettvinte, og kan neppe ha særlig sikkerhetsmessig betydning.
Det virker også som om amerikanerne, da de bestemte seg for Makrellbekken, havnet i en rolle som ensidige partsrepresentanter, bare for dette ene alternativ. De har skapt en forestilling om at dette er den eneste tomt som er brukbar for deres formål. Noe jeg er uenig i.
Områdene rundt Oslo og de nærmeste kommuner omfatter et så stort og vekslende terreng, at man neppe finner mange hovedsteder med bedre muligheter for å lokalisere en ambassade med rimelig trygghet for både ambassaden og sivilbefolkningen.
Amerikanerne har kanskje ikke fått den støtte og oppfølging under letingen etter ambassadetomt som de kunne ha behov for. Men jeg synes de selv burde ha tatt initiativ for å få nødvendig assistanse. Den største svakhet ved deres arbeid er at de ikke har forstått, eller villet forstå, at sivilbefolkningens sikkerhet er en integrerende del av de hensyn som må tas. Dette gjelder generelt, og ikke minst i Husebyområdet.
Jeg mener derfor at den rolle som amerikanerne har spilt i anbassadesaken kunne vært noe annerledes. De må etter min mening ta sin del av ansvaret for at denne saken har trukket i langdrag og blitt så komplisert.
Avsluttende
bemerkninger.
Som jeg har beskrevet tidligere er ambassadesaken spesiell fordi myndighetene valgte å avtale salget på forhånd, for siden i etterkant å foreta de nødvendige vurderinger.
Lokaliseringen av ambassaden er et felles problem mellom to land som burde vært løst i et tettere samarbeid, ikke minst i letingen etter egnede tomter. Amerikanernes leting, hvor det kun tas hensyn til egne krav, er bortkastet tid. Det burde derfor vært nedsatt en felles arbeidsgruppe med kvalifiserte og uavhengige representanter fra begge land. Formålet må være å komme frem til et forent forslag som – så langt det er mulig – ivaretok både amerikanernes og sivilbefolkningens behov for sikkerhet. Også problemer som knytter seg til nasjonalt/kommunalt lovverk, ervervelse av grunn, fortifikasjon og lignende, burde til en viss grad løses innen gruppen. Flere alternativer burde vurderes. Med kvalifiserte representanter fra begge sider burde ikke dette ta lang tid.
Etter at en slik utredning og nødvendig administrativ behandling var ferdig, ville det være politikernes tur til å komme på banen og foreta beslutninger. De ville da ha fordelen av å ha det nødvendige faglige underlag for sine beslutninger, slik at de var klare over konsekvensene av sine valg.
Man kommer ikke forbi at en slik utredning er nødvendig, hvis man vil komme frem til det best mulige resultat. Men dessverre har dette aldri funnet sted. Verken amerikanerne eller norske myndigheter har vært interessert i en slik utredning. Deres primære tomtevalg har vært Huseby, og de har skjøvet alle andre hensyn til side for å få flyttet ambassaden dit.
Det som kanskje skuffer mest, er den prosess som fulgte etter Veritasrapporten. Mange aktører i vår forvaltning har valgt å lukke øynene for alvorlige feil for å oppnå et politisk mål.
Den såkalte analysen overlevde ikke tingretten. Tingretten slo fast at den bombe som analysen baserte seg på, kunne kreve 200 liv, kanskje mer. Med 2-3 ganger flere sårede, ville det totale tap dreie seg om ca. 600-800 døde og sårede. En stor del av disse ville være barn. Dette er ikke noe uventet eller oppsiktsvekkende resultat, som tingretten er kommet frem til. Det er en normal, realistisk vurdering av den aktuelle bombens sprengvirkning i dette sårbare området.
Det er disse realistiske tall over
ofre, som rettslige og politiske myndigheter må regne med, når de heretter
vurderer ambassadens flytting.