|
Oslo tingrett Postboks 8023 Dep. 0030 Oslo |
TIL
Oslo byretts sak nr. 06-091494TVI-OTIR/03
***
1. INNLEDNING
1.1 Hva saken gjelder
Saken gjelder gyldigheten av en reguleringsplan vedtatt av Oslo bystyre 7. desember 2005 og stadfestet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 22. mai 2006. Ved reguleringsplanen ble et område på 40 daa av Husebyskogen omregulert fra offentlig friområde til byggeområde for ny amerikansk ambassade.
Ved stevning 20. juni 2006 reiste de ankende parter søksmål mot staten v/Miljøverndepartementet med påstand om at reguleringsvedtaket var ugyldig på grunn av mangelfull saksutredning.
Samtidig ble det reist et eget kompetansesøksmål mot Oslo kommune med påstand om at kommunen var uberettiget til å legge den vedtatte reguleringsplanen til grunn for sin myndighetsutøvelse etter plan- og bygningsloven. Til sikring av dette kravet ble det begjært midlertidig forføyning med påstand om at kommunen skulle forbys å gi tillatelser i henhold til reguleringsplanen inntil hovedsaken var rettskraftig avgjort.
1.2 Tingrettens dom og kjennelse
Oslo tingrett avsa 18. september 2007 dom i hovedsaken og kjennelse i forføyningssaken.
I dommen ble både staten og kommunen frifunnet for de fremsatte krav og tilkjent saksomkostninger.
I forføyningssaken ble kommunen frifunnet og tilkjent saksomkostninger da tingretten la til grunn at hovedkravet ikke var sannsynliggjort..
Dommen og kjennelsen ble forkynt for undertegnede 19. september 2007.
1.3 Anke og kjæremål
Dommen påankes med dette i sin helhet, både i forhold til staten og i forhold til kommunen, idet det gjøres gjeldende at den er basert på uriktig rettsanvendelse og bevisvurdering.
Kjennelsen i forføyningssaken påkjæres på det samme grunnlag, idet det gjøres gjeldende at tingretten uriktig har kommet til at hovedkravet ikke er sannsynliggjort.
De ankende parter vil for lagmannsretten gjøre gjeldende de samme anførsler og nedlegge samme påstander som for tingretten så vel i hovedsaken som i forføyningssaken.
1.4 Den videre behandling av saken
På grunn av sakens kompleksitet og behovet for vitneførsel, anmodes det om at kjæremålet avgjøres etter muntlig forhandling, jf. tvml. § 403 tredje ledd. Så lenge det ikke foreligger en konkret søknad om rammetillatelse som gjør det nødvendig med en forsert behandling av forføyningskravet, vil en muntlig forhandling om dette kunne finne sted samtidig med behandlingen av selve ankesaken.
2. ANKESAKEN
2.1 Innledning
De ankende parter vil for lagmannsretten gjøre gjeldende at tingretten uriktig har lagt til grunn at vedtaket om omregulering til ambassadeformål er gyldig.
Prinsipalt vil det bli anført at tingretten har basert seg på en uriktig rettsanvendelse når den legger til grunn at reguleringsvedtaket kan opprettholdes som gyldig til tross for at det ikke er gjennomført pliktig konsekvensutredning etter pbl. kap. VII-a.
Subsidiært vil det bli anført at tingretten har basert seg på en uriktig rettsanvendelse og bevisvurdering når den legger til grunn at det er foretatt en forsvarlig saksutredning, og at det ikke er grunn til å anta at gjennomføring av en formell konsekvensutredning kunne ha fått betydning for sakens utfall, jf. prinsippet i fvl. § 41.
2.2 Manglende konsekvensutredning etter pbl. kap. VII-a er en
ubetinget ugyldighetsgrunn
Det er på det rene, og ikke bestridt fra ankemotpartenes side, at det
i det foreliggende tilfelle skulle ha vært foretatt konsekvensutredning etter
pbl. kap. VII-a før reguleringsplanen ble vedtatt. Det er videre på det rene, og heller ikke
bestridt, at slik konsekvensutredning ikke ble gjennomført, fordi tiltakshaver
og Oslo kommune v/Plan- og bygningsetaten feiltolket det aktuelle regelverket.
De ankende parter vil anføre at gjennomføring av en konsekvensutredningsprosess etter pbl. kap. VII-a i de tilfeller hvor dette er foreskrevet, er en absolutt og ufravikelig forutsetning for å kunne gjøre endelig planvedtak, og at unnlatelse av å gjennomføre en slik prosess derfor må betraktes som en ubetinget ugyldighetsgrunn. Det vises til det som er anført om dette i stevningen side 14-16 og som fastholdes for lagmannsretten.
Tingretten har etter de ankende parters syn grepet feil når den i dommen side 26 legger til grunn at det følger av pbl. § 15 at bestemmelsen i fvl. § 41 kommer til anvendelse ved brudd på reglene om konsekvensutredning i pbl. kap. VII-a. Selv om forvaltningsloven kommer til anvendelse i saker etter plan- og bygningsloven, gjelder fvl. § 41 direkte bare ved brudd på forvaltningslovens egne saksbehandlingsregler. Hvorvidt prinsippet fvl. § 41 kommer til anvendelse ved brudd på de særlige bestemmelsene om konsekvensutredning i pbl. kap. VII-a, kan ikke anses løst av den generelle henvisningsbestemmelsen i pbl. § 15.
Selv om utgangspunktet er at prinsippet i fvl. § 41 også kommer til anvendelse ved brudd på saksbehandlingsregler fastsatt i andre lover, gjelder ikke dette unntaksfritt, jf. blant annet Rt. 1990 side 1001 og Eckhoff/Smith: Forvaltningsrett, 8 utg. (2006) side 452 hvor det fremholdes at det finnes saksbehandlingsregler som det er naturlig å tolke slik at brudd på dem alltid skal medføre ugyldighet, selv om dette ikke er uttrykkelig sagt.
De ankende parter vil, som det fremgår ovenfor, gjøre gjeldende at plikten til å gjennomføre konsekvensutredning etter pbl. kap. VII-a for tiltak som kan ha vesentlige konsekvenser for miljø, naturressurser og samfunn, er en slik regel. Det støttes både av lovens ordlyd, formålsbetraktninger og reelle hensyn. Som følge av sin feiltolkning av pbl. § 15, har ikke tingretten funnet grunn til å gå nærmere inn på disse forhold.
2.2 Mangelfull saksutredning – grunn til å anta at unnlatt
konsekvensutredning kan ha hatt
betydning for sakens utfall, jf. prinsippet fvl. § 41
2.2.1 Innledning
For det tilfelle at lagmannsretten skulle være enig med tingretten i at manglende konsekvensutredning ikke i seg selv er tilstrekkelig til å anse reguleringsvedtaket for ugyldig, vil ankende parter gjøre gjeldende at tingretten har grepet feil når den har lagt til grunn at den foretatte saksutredningen har vært forsvarlig, og at det ikke er grunn til å anta at gjennomføring av en konsekvensutredning kunne ha fått betydning for sakens utfall, jf. prinsippet i fvl. § 41.
Konsekvensutredning etter pbl. kap. VII-a er en egen utredningsprosess hvor det ikke bare stilles krav til utredningens omfang, men også til måten utredningen gjennomføres på. Sentralt i prosessen står kravet om offentlig medvirkning ved fastsettelse av de temaer som skal gjøres til gjenstand for utredning (utredningsprogrammet), og prinsippet om at alle konsekvenser skal være ferdig utredet før planforlaget legges ut til offentlig høring. På denne måten vil både grunnlaget for høringsinstansenes uttalelser og utgangspunktet for den påfølgende politiske behandlingen bli et annet enn ved en ordinær saksbehandling. Det er vanskelig å ha noen sikker formening om hva som ville ha kommet ut av en slik prosess når den ikke er gjennomført. Det er følgelig en sterk presumsjon for at unnlatt konsekvensutredning er noe som kan ha påvirket vedtakets innhold.
Det er etter ankende parters oppfatning forfeilet når tingretten i dommen side 26-27 gir uttrykk for at den ”ikke [kan] sjå at det har kome til nye moment etter bystyrevedtaket, langt mindre noko som kunne ha hatt nokjo å seie for resultatet”. Den relevante problemstilling i saker som gjelder mangelfull saksutredning, er ikke om det er fremkommet nye opplysninger av betydning for saken, men om det er grunn til å anta at slike opplysninger kunne ha fremkommet ved en forsvarlig og korrekt gjennomført saksutredning.
2.2.2 Alternative lokaliseringsmuligheter
De ankende parter vil for lagmannsretten fastholde at saksutredningen er mangelfull for så vidt gjelder alternative lokaliseringsmuligheter.
I dommen side 25 femte avsnitt kommer tingretten med en uttalelse som kan forstås slik at retten mener at den tidligere bestemmelsen i pbl. § 33-5 ikke ga hjemmel for krav om utredning av alternative lokaliseringer i en situasjon som den foreliggende. Dette er i så fall utslag av en uriktig rettsanvendelse. Det er ikke tvilsomt at det kan stilles krav om utredning av alternative lokaliseringer i forbindelse med en konsekvensutredningsprosess etter pbl. kap. VII-a. Allerede i meldingen skal tiltakshaver på eget initiativ gi en redegjørelse for de viktigste alternativer som har vært undersøkt, og ytterligere utredning av disse og andre alternativer kan så pålegges av ansvarlig myndighet i det utredningsprogram som deretter fastsettes på grunnlag av offentlig høring.
I den foreliggende sak var spørsmålet om alternative lokaliseringsmuligheter et sentralt tema av stor betydning for bystyrets vedtak. Det må derfor også stilles krav om at dette temaet utredes på en forsvarlig måte før vedtak treffes..
I sin innstilling til byrådet (dok 50 bilag 7) ga Plan- og bygningsetaten klart uttrykk for at den ut fra naturfaglige og rekreasjonsmessige hensyn anså det som ”meget uheldig at 40 daa av Husebyskogen nedbygges/båndlegges slik at allmenn tilgjengelighet og bruk begrenses”. En avgjørende forutsetning for at bystyrets flertall likevel gikk inn for den foreslåtte utbygging, var at omreguleringen ble ansett som nødvendig fordi det ikke fantes noen andre alternativer enn Husebyskogen til fortsatt lokalisering av ambassaden på Drammenveien. Også byrådet la i sin innstilling til Byutviklingskomiteen stor vekt på å formidle at det forgjeves var undersøkt en rekke alternative lokaliseringer uten at det hadde ført frem.
De ankende parter vil gjøre gjeldende at de foretatte undersøkelser ikke ga grunnlag for å konkludere med at Husebyskogen var det eneste aktuelle alternativet til en fortsatt plassering på Drammensveien, og at vedtaket således er basert på et mangelfullt beslutningsgrunnlag.
Under hovedforhandlingen for tingretten fremkom det at flere av de tidligere ”undersøkte alternativer” var blitt lagt til side uten nærmere utredning, ikke fordi de ikke oppfylte amerikanernes sikkerhetskrav, men fordi de – i likhet med Husebyskogen – var regulert til andre formål. Hvor mange dette gjaldt, kunne verken vitnene fra kommunen eller ambassaden gjøre nærmere rede for. Når det gjaldt de kommunale tomter som Eiendoms- og byfornyelsesetaten hadde trukket frem som mulige alternativer i 2002 (dok 1 bilag 1), kunne tidligere byråd Grehte Horntvedt ikke svare på hvor mange av disse som rent faktisk var blitt vurdert av amerikanerne. På direkte spørsmål bekreftet Horntvedt videre at det i forbindelse med reguleringsplansprosessen ikke ble tatt noe initiativ til å få undersøkt om det blant de alternativer som tidligere var blitt forkastet på grunn av reguleringssituasjon, likevel kunne finnes noen som ut fra en samlet vurdering av hensynet til miljø, naturressurser og samfunn var bedre egnet som ny ambassadetomt enn Husebyskogen.
De faktiske forhold på vedtakstidspunktet var således at det ut fra de foreliggende opplysninger verken kunne legges til grunn eller ses bort fra at det blant de tidligere ”undersøkte alternativer” fantes flere som både kunne være akseptable for USA, og som samtidig ut fra en samlet vurdering ville være et bedre alternativ enn den foreslåtte lokaliseringen i Husebyskogen.
Etter ankende parters oppfatning må det betraktes som en klar mangel ved saksutredningen at nærmere opplysninger om dette ikke ble innhentet før vedtak ble truffet. Ankende parter vil også anføre at bystyret på dette punkt ble gitt misvisende informasjon om de foretatte undersøkelser, ved at det uriktig ble skapt et bilde av at Husebyskogen var det eneste av de undersøkte alternativer som tilfredsstilte amerikanernes sikkerhetskrav.
Under bystyrets behandling ble innstillingen fra Byutviklingskomiteens flertall om å si nei til det foreliggende planforslag og bruke tiden frem til utgangen av 2006 for å finne andre lokaliseringer, forkastet med én stemmes overvekt.
Ankende parter vil gjøre gjeldende at det er all grunn til å anta at utfallet av saken kunne ha blitt et annet dersom bystyret på vedtakstidspunktet hadde fått vite:
a) at Husebyskogen ikke nødvendigvis var det eneste av de undersøkte alternativer som ville kunne oppfylle amerikanernes krav til lokalisering forutsatt at de nødvendige omreguleringer ble foretatt, og
b) at det aktuelle tiltaket falt inn under reglene i pbl. kap. VII-a, slik at det uansett måtte gjennomføres en nærmere utredningsprosess før planen kunne vedtas.
Det ville da ha vært naturlig å bruke den lovpålagte utredningsprosessen til å foreta ytterligere kartlegging av aktuelle alternativer, slik flertallet i Byutviklingskomiteen hadde foreslått. Utfallet av en slik utredning er det ingen gitt å kjenne på forhånd. Det kan derfor heller ikke konkluderes med at den ville ha vært uten betydning for det endelige utfallet av saken, jf. prinsippet i fvl. § 41.
Tingretten har i liten eller ingen grad gått inn på de forhold som her er fremholdt, men har uten nærmerere begrunnelse konkludert med at det ut fra de foretatte undersøkelser ikke var noen ”grunn ... til å tru at eit anna høvelig alternativ ville ha kome opp med det første”. En slik slutning er det ut fra de foreliggende opplysninger ikke grunnlag for, jf. ovenfor.
2.2.3 Sikkerhetsmessige konsekvenser
De ankende parter vil for lagmannsretten også fastholde at saksutredningen er mangelfull med hensyn til de sikkerhetsmessige konsekvenser av den foreslåtte lokalisering.
Den amerikanske ambassaden er Norges fremste symbolmål for terror i fredstid, og den internasjonale terrortrusselen er da også den viktigste årsaken til at både USA og Oslo kommune ønsker å flytte ambassaden fra sin nåværende plassering på Drammensveien. For amerikanerne er det i denne sammenheng viktig å kunne etablere en sikkerhetssone rundt ambassadebygget, slik at amerikanske interesser beskyttes best mulig. Hensynet til befolkningens sikkerhet vil derimot måtte ivaretas av kommunen som planmyndighet. Dette stiller krav til en forsvarlig utredning av den foreslåtte lokaliseringens sikkerhetsmessige egnethet, herunder hvilke konsekvenser et eventuelt terroranslag mot ambassaden vil kunne få for sivilbefolkingen.
Oslo kommune har i denne saken ikke selv definert hvilke sikkerhetsmessige vurderinger som skal foretas. I stedet har man basert seg på den risiko- og sårbarhetsanalyse som ble utarbeidet av Det Norske Veritas på oppdrag fra tiltakshaver (dok 1 bilag 7). I rapporten fra Veritas konkluderes det med at den foreslåtte lokaliseringen kun vil medføre en ”moderat til liten reduksjon i livskvalitet og personsikkerhet” for befolkningen i området.
Denne konklusjonen fulgte saken og ble referert til både av byrådet og av flertallet i bystyret. Det er etter ankende parters oppfatning ikke tvilsomt at konklusjonen i Veritas-rapporten ble tillagt stor betydning, og at den var en viktig årsak til at spørsmålet om sikkerheten på Huseby ikke ble gjort til noe sentralt tema under bystyrets behandling av saken.
Under hovedforhandlingen for tingretten kom det frem at rapporten var utarbeidet av personer som verken hadde kompetanse eller erfaring med hensyn til vurdering av terrorfare og samfunnssikkerhet. Det ble videre bekreftet av Veritas’ representanter at metodikken i rapporten var slik at konklusjonen ville bli den samme uansett hvor alvorlige konsekvenser et eventuelt terrorangrep på det aktuelle sted kunne få. Dette fordi det ikke ble operert med noen kategori for mer alvorlige konsekvenser enn minst én død eller tre alvorlig såret. Den reelle risikoen ved å plassere et terrormål som den amerikanske ambassaden i umiddelbar nærhet av tett befolkede boligområder og med Njårdhallene som nærmeste nabo, ble følgelig ikke på noen måte reflektert i konklusjonen fra Det Norske Veritas. Fordi det var uten betydning for konklusjonen, ble det heller aldri foretatt noen vurdering av om Njårdhallene, hvor det trener 2 000 barn ukentlig, ville kunne tåle trykket fra en større bilbombe detonert ved inngangspartiet til ambassaden i Morgedalsveien.
De ankende parter vil på denne bakgrunn anføre at Veritas-rapporten er fullstendig uegnet som beslutningsgrunnlag i saken, og at konklusjonen i rapporten har forledet bystyret til grovt å undervurdere den sikkerhetsrisiko som er forbundet med den foreslåtte lokalisering. Det vises til det som er anført i prosesskrift til tingretten 2. oktober 2006 side 6-8, og som fastholdes for lagmannsretten.
Tingretten går i dommen side 23-25 ikke nærmere inn på den kritikk som kan rettes mot Veritas-rapporten, men tar i stedet sitt utgangspunkt i at det her er tale om forhold som det er vanskelig å ha noen sikker formening om. Dette gjelder ifølge tingretten både konsekvensene av et eventuelt terrorangrep og risikoen for at et slikt angrep vil kunne inntreffe. På bakgrunn av et resonnement som nærmest går ut på at det ene kan være like riktig som det andre, og at bystyrets representanter selv måtte gjøre seg opp en formening om disse forhold, finner ikke tingretten grunnlag for å konkludere med at vedtaket er bygd på uriktige eller ufullstendige premisser når det gjelder konsekvenser for personsikkerhet.
Tingretten overser her fullstendig at Veritas-rapporten ble fremlagt og presentert som en faglig vurdering av de sikkerhetsmessige konsekvenser, og at både byrådet og bystyret åpenbart lenet seg tungt på konklusjonen i denne rapporten; en konklusjon som tingretten selv gir uttrykk for at det er umulig å trekke, og som i beste fall er intetsigende. De mange usikkerhetsmomenter knyttet til terrorfaren som tingretten fremholder i dommen side 24, gir i realiteten et helt annet og mer nyansert bilde av sikkerhetsrisikoen ved den foreslåtte lokalisering enn det man kan lese ut av rapporten fra Det Norske Veritas.
Det sentrale spørsmålet i saken, som tingretten ikke besvarer, er om det er det grunn til å anta at den politiske behandlingen av saken kunne ha blitt annerledes dersom bystyret hadde fått en mer nyansert og realistisk redegjørelse for de sikkerhetsmessige konsekvenser, kombinert med en opplysning om at Veritas manglet faglig kompetanse og erfaring med hensyn til denne type vurderinger.
Det er etter ankende parters syn ikke tvilsomt at en slik redegjørelse ville ha ført til at det ble satt større fokus på de sikkerhetsmessige konsekvenser av den foreslåtte lokalisering. Så lenge man kunne forholde seg til konklusjonen fra Det Norske Veritas som en faglig vurdering av at den foreslåtte lokalisering kun ville medføre en ”moderat til liten reduksjon i livskvalitet og personsikkerhet”, var det ingen foranledning for bystyret til å problematisere spørsmålet om sikkerhetsrisikoen var akseptabel, og heller ikke til å ta opp spørsmålet om det fantes alternative lokaliseringer som bød på mindre risiko for sivilbefolkningen. I en situasjon hvor man ikke lenger kunne lene seg på konklusjonen fra Det Norske Veritas, ville disse spørsmålene ha kommet opp på en helt annen måte, og det er da ikke grunnlag for å utelukke at utfallet av den politiske behandlingen kunne ha blitt et annet. Dette gjelder særlig når det ut fra de foreliggende opplysninger ikke kunne ses bort fra at det fantes andre lokaliseringsmuligheter hvor de sikkerhetsmessige konsekvenser var vesentlig mindre, og når kravet om konsekvensutredning medførte at det uansett måtte gjennomføres en nærmere utredningsprosess før reguleringsplanen kunne vedtas, jf. ovenfor.
2.2.4 Konsekvenser ved tap av friareal
De ankende parter vil for lagmannsretten endelig fastholde at saksutredningen er mangelfull for så vidt gjelder konsekvensene ved tap av friareal.
Saksutredningen på dette punkt har i liten grad vært konsentrert om å beskrive de faktiske ulempene ved at 40 daa av de mest brukte områdene av Husebyskogen omdisponeres til utbyggingsformål og gjøres utilgjengelige for allmennheten. I stedet har fokus vært innrettet på å ”selge inn” det foreliggende planforslag. Slik saken ble presentert for bystyret, hadde bystyret i liten grad mulighet til selv å vurdere de reelle konsekvensene av planforslaget.
I Veritas-rapporten som fulgte planforslaget fra tiltakshaver, er det også gitt direkte uriktige opplysninger om at det aktuelle området ikke utgjør en sentral del av Husebyskogen, og at det heller ikke er blant de mest brukte delene. Disse uriktige opplysningene ble ikke på noe tidspunkt kommentert eller korrigert i senere saksfremstillinger, og så sent som under bystyrets behandling av saken fremkommer det uttalelser som viser at det fra flere av representantene ble stilt spørsmål ved den faktiske bruken av området. Ved en konsekvensutredning skulle disse forholdene ha vært avklart allerede før planforslaget ble sendt på offentlig høring, og det ville da ikke ha vært noe grunnlag for å så tvil om de betydelig brukerinteresser som knytter seg til det aktuelle området.
De ankende parter vil følgelig bestride tingrettenens konklusjon i dommen side 25-26 om at saksutredningen på dette punkt har vært tilstrekkelig til å gi bystyret et forsvarlig og fyllestgjørende beslutningsgrunnlag.
Det vises for øvrig til det som er fremholdt i stevningen side 21-22 og som fastholdes for lagmannsretten.
3. FORFØYNINGSSAKEN
Tingrettens kjennelse i forføyningssaken påkjæres med den begrunnelse at tingretten uriktig har lagt til grunn at hovedkravet ikke er sannsynliggjort, jf. tvbl. § 15-6.
For så vidt gjelder sannsynliggjøring av hovedkravet, vises til det som er anført i avsnitt 2 ovenfor.
For så vidt gjelder sikringsgrunn, jf. tvfbl. § 15-2 første ledd bokstav a. må dette anses å foreligge så lenge Oslo kommune ikke har avgitt en bindende erklæring om at byggetillatelse ikke vil bli gitt før saken er rettskraftig avgjort.
De kjærende parter viser for øvrig til det som er anført for tingretten vedrørende spørsmålet om midlertidig forføyning, og som fastholdes for lagmannsretten.
4. AVSLUTNING
De ankende parter vil for lagmannsretten påberope seg de samme bevis som for tingretten. Det tas forbehold om supplering av bevisførselen. Dette vil i så fall bli avklart innen den frist som lagmannsretten setter etter tvml. § 375.
Det vil under ankeforhandlingen være behov for befaring av det aktuelle området. Befaringen krever ikke barmark.
Ankeforhandlingen bør kunne avvikles over fire rettsdager.
Ankende parter krever ikke meddommere.
* * *
På vegne av de ankende parter nedlegges slik
P Å S T A N
D :
I ankesaken:
1. Vedtak gjort av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 22. mai 2006 vedrørende reguleringsplan for Morgedalsveien – Sørkedalsveien kjennes ugyldig.
2. Oslo kommune er ikke berettiget til å legge reguleringsplan med reguleringsbestemmelser for Morgedalsveien – Sørkedalsveien – USAs ambassade alternativ 2, vedtatt av Oslo bystyre 7. desember 2005 og stadfestet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 22. mai 2006, til grunn for sin utøvelse av myndighet etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77.
3. Staten v/Miljøverndepartementet og Oslo kommune dømmes in solidum til å erstatte ankende parters omkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
I kjæremålssaken:
1. Oslo kommune forbys å gi tillatelser etter plan- og bygningsloven til gjennomføring av reguleringsplan med reguleringsbestemmelser for Morgedalsveien – Sørkedalsveien – USAs ambassade alternativ 2, vedtatt av Oslo bystyre 7. desember 2005 og stadfestet av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 22. mai 2006 inntil spørsmålet om reguleringsplanens gyldighet er rettskraftig avgjort.
2. Oslo kommune dømmes til å erstatte ankende parters omkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer
* * *
Anke og kjæremål i seks eksemplarer, hvorav to eksemplarer sendes direkte til kommuneadvokaten og to eksemplarer direkte til Regjeringsadvokaten.
Oslo, 15. oktober 2007
Advokatfirmaet Hjort DA
Frode A. Innjord
advokat